Forskning på effektene av EFT

Det finnes mange gode studier på effektene av EFT (Rancour, 2017; Feinstein, 2019). Oppsummert viser de fleste studier at EFT kan være effektivt mot en rekke emosjonelle og fysiske plager. Deriblant angst, avhengighet, PTSS, traumatiske hendelser på individ- og samfunnsnivå, akademisk prestasjon/ytelse, dysleksi, vektreduksjon og cravings, depresjon og fobier, psoriasis, anfalls-forstyrrelser, fibromyalgi, hodepine og idrettsprestasjoner (Rancour, 2017). Den rapporterte suksessraten er foreløpig 98%. Det vil si at 98% av deltakerne i forskningen opplever bedring av EFT. Oppfølgingsstudier viser i tillegg at de positive effektene av EFT er varige. 

Videre viser studier at EFT har så godt som ingen rapporterte negative bivirkninger. Forskere beskriver derfor EFT som en metode som trygt kan benyttes av folk i alle aldre, både privatpersoner og av profesjonelle fagfolk. Som Rancour (2017) skriver er mange (spesielt i Vesten) skeptiske til EFT, til tross for økt bevis på at dette er en svært effektiv metode. Ifølge Nelms og Castel (2016, s. 416) innfrir EFT den Amerikanske Psykologforeningens 12 kriterier for evidensbasert behandling når det gjelder flere psykologiske tilstander som angst, depresjon, fobier og PTSD. Det trengs imidlertid flere storskala studier, for at EFT skal anerkjennes som en generell evidensbasert metode i det norske helsesystemet. 

Det forskere i dag er mest uenig om er hvorfor EFT er så effektivt. Forskere er med andre ord uenig om hva som er de aktive, underliggende, mekanismene i EFT – som gjør at 98% opplever bedring av EFT. Mens noen forskere hevder at den positive effekten av EFT kun skyldes en aktiv placeboeffekt – altså at EFT kun fungerer fordi de som bruker det har troen på at det vil fungere – mener andre forskere at det er kombinasjonen av den fysiske tappingen og det mentale fokuset på problemet som utgjør effekten (Rancour, 2017). 

Selv om noen forskere mener at effekten av EFT kun skyldes en forventning om bedring, at EFT ikke er noe bedre enn allerede etablerte metoder som også bruker “distraksjon” og “eksponering” (at man utsetter seg for problemet ved å tenke på det), viser andre studier at dette ikke er tilfellet (Rancour, 2017). EFT har nemlig vist seg å være like effektivt for de som IKKE TROR AT EFT VIL HJELPE DEM. Dette er noe utviklerne av dette kurset selv har erfart i sin kliniske praksis. 

Forskere har lenge vært interessert i hvorvidt placeboeffekten er en aktiv mekanisme i terapi (Benedetti, 2013; Howick et al., 2013; Colloca, Enck, & DeGrazia, 2016; Flik, Bakker, Laan, van Rood, Smout, de Vit, 2017; Zaoh, Becker, Yao, Ma, Kou & Kendrick, 2018; Curkovic & Kosec, 2019; Curkovic, Kosec & Savic, 2019). Dette gjelder i like stor grad effekten av veletablerte terapiformer og medisinske intervensjoner (f.eks. medikamenter). Om EFT fungerer fordi vi forventer at det skal fungere, og at denne forventningen videre igangsetter kroppens innebygde måte å helbrede seg selv på, så er ikke dette nødvendigvis en dårlig nyhet. (Dyregrov, 2009). Tvert imot kan det også ha fordeler. Det er tross alt det vi ønsker å oppnå gjennom selvhjelpsteknikker – å fremme vår egen evne til å løse problemer/helbrede oss selv. Akkurat som at kroppen automatisk og naturlig leger fysiske skader og sår, kan også kroppen helbrede emosjonelle (psykiske) “skader”. 

Effektene av EFT er dermed ikke avhengig av hvorvidt man har troen på at metoden vil fungere eller ikke. Studier har også vist at EFT ikke bare er effektivt på grunn av det mentale fokuset på problemet (distraksjon og eksponering), men at kombinasjonen av dette fokuset og tappingen faktisk har en effekt (Rancour, 2017). Det er i tillegg kommet noen studier som sammenligner EFT med andre vitenskapelig “aksepterte” teknikker. Disse studiene viser at EFT er minst like effektivt, om ikke mer effektivt enn “tradisjonelle” teknikker. 

Oppsummert begynner EFT å få økt evidens, og anses per dags dato som et trygt og effektiv verktøy. Som psykologspesialist Atle Dyregrov skriver i psykologtidsskriftet finnes det få vel-kontrollerte studier, men nok undersøkelser og kasusrapporter til å gå videre med mer seriøse studier. De lærdes strides enda, men som Rigmor Elisabeth Felberg, psykologspesialist i klinisk psykologi sier: “Erfaringer med at tankefeltterapi har god effekt, bør bli retningsgivende i vurderingen av metodens betydning og ikke komme i skyggen av at forskning tar lang tid og fortsatt ikke er i stand til å fange det fulle og det hele”. En slik holdning bør vi også ha til EFT, som er en videreutvikling av TFT. Selv om effektiviteten kan variere fra individ til individ viser så mange studier høye suksessrater (98%) og så få begrensninger at det er vanskelig å ikke prøve EFT når man sammenlikner det med andre metoder, som har mye høyere risiko (Rancour, 2017).

Det er uansett gledelig å legge merke til at flere og flere psykologer, samt andre helserelaterte yrkesgrupper i dag benytter EFT som en del av sin verktøykasse.